Job 17

1Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.● 2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.● 3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?● 4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.● 5Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.● 6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.● 7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.● 8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;● 9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.● 10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.● 11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!● 12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.● 13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,● 14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,● 15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?● 16Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.●