Job 29

1Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:● 2Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,● 3da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,● 4slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,● 5da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,● 6da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!● 7Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,● 8da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;● 9høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;● 10de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.● 11Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.● 12For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.● 13Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.● 14Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.● 15Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.● 16En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.● 17Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.● 18Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.● 19Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.● 20Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.● 21Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.● 22Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.● 23De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.● 24Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.● 25Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.●